Når ble HLR oppfunnet?

Det er lett å tro at HLR er noe man alltid har vist om, og at det har vært i bruk siden tidenes morgen. Det er ikke tilfelle. Det har vært en relativ kort perioder der moderne HLR har blitt benyttet, men det har ikke manglet ulike forsøk på gjenoppliving opp gjennom historien. Du blir ikke bedre til å utføre HLR ved å lese dette innlegget, men litt morsom bakgrunnsinformasjon er det.

Forsøke å gjenopplive noen som ikke puster har vært gjort opp gjennom historien. Noen helt uten virkning, mens andre kunne ha litt effekt. I hieroglyfer fra Mayaene er det beskrevet at de forsøkte å gjenopplive ved å blåse gass inn i endetarmen, Det samme gjorde inkaene i Peru. Man kan også finne bibelske henvisninger til noe som kan minne om munn-til-munn.

2 Kongebok 4:34
Så steg han opp i sengen og la seg over gutten med sin munn mot guttens munn og sine øyne mot hans øyne og sine hender på hans hender. Da han bøyde seg slik over gutten, ble kroppen hans varm.

Ulike metoder, inkludert pisking, utvendig oppvarming, rulling over en tønne eller bundet over ryggen til en hest som deretter løp rundt i en innhegning, ble benyttet.

Den første rapporten om en eksperimentell intubasjon av luftrøret var sannsynligvis av den muslimske filosofen og legen Avicenna (Abu Ali Al-Hussein Ibn Abdallah Ibn Sinna) omtrent i år 1000. «Når det er nødvendig, før en kanyle av gull, sølv eller en annen passende materiale ned i strupen for å hjelpe pusting. «

Den belgiske legen Andreas Versalius (1514-1564) publiserte «De humani corporis fabrica» som også beskrev hvordan man kunne å blåse inn i et rør for å gjenopplive et dyr.

En annen metode er Bellows metode, som ble brukt på 1700 tallet. Den kan ha noe til felles med dagen kunstige ventilering, men det var kun innblåsninger som ble gjort. Med dagens øyne kan det virke litt komisk.

I 1740, anbefalte Paris Academy of Sciences munn-til-munn til gjenoppliving for drukningsofre. Dette var nok den speder begynnelse på historien om HLR. På 1800-tallet ble forsøk gjort i Japan og i Europa.

Gjennom det 18. og 19. århundre ble brystkompresjoner ofte brukt for å hjelpe hjertesituasjoner. Dette var helt på eksperimentstadiet, og gradvis fikk man mer erfaring og kunnskap. Her er noen eksempler på hvordan utviklingen har vært.

1891: Den tyske kirurgen Dr. Friedrich Maass utførte brystkompresjoner på et menneske; dette var den første rapporterte bruken av brystkompresjon på en person.

1903: Amerikansk kirurg Dr. George Crile rapporterte den første vellykkede bruk av brystkompresjoner i gjenoppliving av menneske.

Ulike metoder ble benyttet, og i 1932 Var det en dansk offiser som oppfant «Holger-Nielsen» metoden for å gi kunstig åndedrett. Dette ble brukt i opplæring også her hjemme på berget, og det er sikkert en del i den eldre generasjonen som har lært dette.

1956: Østerriksk lege Peter Safar og en amerikansk lege James Elam utviklet teknikk for HLR som besto av både brystkompresjoner og munn-til-munn. Denne teknikken var mye mer effektiv enn tidligere teknikker.

Peter Safar innledet et samarbeid med Åsmund Lærdal, noe som resulterte i Anne-dukken. Nå begynner vi å gå i riktig retning. (Se forøvrig innlegget om Annedukkens ansikt)

Det store trinnet i gjenoppliving var lukket brystmassasje som ble introdusert på 1960-tallet av Dr. Kowenhoven. Det avgjørende ved denne teknikken er at pasienten får oksygen som transporteres til hjernen selv ved minimal blodsirkulasjon. På dette grunnlaget kom det mange nasjonale og internasjonale retningslinjer i å utføre HLR. American Heart Association startet et program for å gjøre leger kjent med brystkompresjoner og ble forløperen for HLR-trening for allmennheten.

I 1972 gjennomførte Leonard Cobb verdens første masseopplæring i HLR i Seattle, USA. I løpet av de første to årene ble over 100.000 mennesker lært opp i HLR. Under Vietnamkrigen introduserte den amerikanske hæren HLR for folket for første gang. I 1973 startet det amerikanske Røde Kors og American Heart Association (AHA) en stor kampanje for å lære den amerikanske befolkningen denne metoden. Nå var vi i gang.

Etter hvert ble det laget internasjonale retningslinjer for hvordan lekfolk (ikke-profesjonelle) skulle utføre HLR.

I begynnelsen skulle man sjekke puls på halspulsåren før man startet. I 1995 startet man med 2 innblåsninger på voksne, deretter 15:2. I 2005 ble dette endret til 30:2 på voksne og 15:2 på spedbarn og barn. I 2010 og 2015 ble dette endret til 30:2 for alle, og at man starter med kompresjoner på voksne, men gir innblåsninger først på barn og spedbarn. Takten på kompresjonene har også blitt høyere, og er nå 100-120 pr. minutt.

Etter 2000 har de fleste endringer som angår oss vært å gjøre fremgangsmåten enklere. Vi sjekker bare om pasienten puster, ikke noe leting etter puls. Tanken med å forenkle er at jo enklere det er å gi HLR, jo større sjanse er det for at det blir gjennomført.

Hva har resultatet blitt? Over 80% av de som får hjertestans utenfor sykehusene har fått HLR før ambulansen kommer. Her er Norge helt i verdenstoppen, men det er ingen grunn til å stoppe her. Så mange som mulig bør lære HLR. Det bør holdes vedlike, så et kurs hvert annet år er å anbefale. Tren på det i perioden frem til neste kurs. Ikke på personer, men på en HLR-dukke hvis det er mulig, og har du ikke tilgang til en slik, kan du trene på en tykk pute bare for å få rytmen inn i kroppen.

Hvis du vil friske opp med et nettkurs, kan du gjøre det ved å kjøpe vårt nettkurs, enten som 1-bruker eller som lisenspakke til flere. Klikk her.